Historie.

Dette er en klassisk italiensk Mastiff, som stammer fra de gamle romerske Molosserne, nært knyttet til den sørlige Puglia regionen og er i slekt med Napolitaner og de Sicilianske rasene, som den tradisjonelt sett blir klassifisert i under navnet Cane da Presa. Den har også bånd til Alano Espanol og andre europeiske bruks raser av den atletiske typen.  I motsetning til hva folk flest tror så er ikke dette en gjenskapning av den Sicilianske Branchiero, og det fantes heller aldri en ekte ”Cane di Macellaio” rase. Dagens  Cane Corso (uttales Kah-Neh Kor-Soh) er ikke helt den samme rasen som den originale Cane Guzzo fra Sicilia. Den er en gjenoppstått videreføring fra den gamle Cane Corsoen. Branchiero Siciliano rasen, som ennå lever i dag, er sammen med noen få andre Sicilianske raser beslektet med Cane Corso, sammen gikk de alle en eller annen gang under navnet Cane di Macellaio. Navnet kommer av vaktjobbene de hadde utfor slakterbutikker, og er ikke ett ekte rasenavn. Det burde også nevnes at dette IKKE er en Corso rase som noen dårlig informerte oppdrettere ser ut til å tro. Å holde liv i denne myten skaper bare mer forvirring, og det er det siste denne fabelaktige Molosser rasen trenger. I motsetning til noen av dens Sicilianske søsken var Cane Corso en veldig rask jakthund som var meget flink til å spore opp storvilt. Det var først i senere tid at den ble en kvegdriver og vakthund og fant til slutt veien inn på arenaen som lokkemat for bjørn, okser og store kattedyr fra Afrika og Asia. Det tok ikke lang tid før den ble en populær kamphund, som den også dessverre ble best husket for i vesten, selv om den verken ble oppavlet til det eller det lå i dens natur.

Dagens Cane Corso finnes i store antall, men på grunn av lettsindig oppdrett og krysninger med enkelte bull-raser så er det vanskelig å finne en skikkelig representant for rasen.  Selv om grunnideen var å bevare den originale gårdshunden fra Puglia og områdene rundt ble en god del Bullmastiff og Boxer blod introdusert i de første årene av gjenreisningen av Cane Corso rasen, som hadde som mål å utvide rasens gener. Men dessverre skapte bruken av disse rasene enkelte trekk som ikke var assosiert med Cane Corso Italiano før i tiden, som igjen skapte diskusjon om hvordan den ekte rasen skulle se ut. Siden ikke alle stamfedrene kom fra de samme plassene og ikke alle som var involvert i gjenreisningen av rasen delte den samme visjonen ble rasen dratt ut i mange forskjellige retninger. Mens Vito Indiveri og Paolo Breber som jeg har snakket med flere ganger om rasen blir sett på som drivkraften i redningen av rasen, burde ikke andre mindre kjente personer som har hatt mye påvirkning på utviklingen glemmes. Selv om de ofte kunne være uærlige om sine metoder som ofte innebar bruken av noen tvilsomme blandingsraser.  Hundene som ble funnet ute på landet var en ting, men å skille hundene som ble funnet i og nær byene som ofte kom fra slekter med kamphunder var en annen ting. På tross av de mange eventyrlige tolkingene av Cane Corsos historie burde det være klart for alle at den moderne gjenfødelsen av rasen ble bygget på stamfedre fra både gamle og isolerte slektslinjer av ekte gårdshunder og fra eksemplarer som verken har gamle eller rene røtter.

Selv om en del moderne eksemplarer kan ha noen ukarakteristiske hodeformer og korte snuter er majoriteten av de rene italienske Cane Corso Mastiffene avlet til å ha et fast utseende. Uten de Boxer-liknende ansiktstekkene ofte funnet utfor Italia. Likevel finnes det noen Corso oppdrettere i Italia som avler en bestemt type som de mener er ren og historisk korrekt, ofte kalt Cane Corso Ortognato.  Den amerikanske Corso hunden er en moderne kreasjon som ikke slekter på Cane Corso. Den ble avlet i USA ved å krysse Neapolitansk Mastiff med Rottweilere og diverse kamphunder.  Selv om denne amerikanske rasen ofte blir betegnet som en Cane Corso har den ingen reelle bånd til den italienske rasen. De fleste amerikanske og canadiske oppdretterne av Cane Corso Mastiff importerer hunder fra Italia og er dedikerte til å holde rasen ren, men noen vestlige slektslinjer har blitt blandet med blodet til andre arbeidshunder, hovedsakelig Presa Canario, American Pit Bull Terrier, Neapolitansk Mastiff, Bullmastiff, Rottweiler, Boxer og den tidligere nevnte amerikanske Corso hunden.  Noe som resulterer i stor variasjon innen rasen i USA og som visker ut grensene mellom den amerikansk-avlede Cane Corso Italiano og den amerikanske Corso hunden enda mer. Den canadiske Cane Corso er i dag kjent som Corso Pugliese, men i motsetning til den amerikanske Corso hunden så er ikke dette en designer-rase i det hele tatt. Det er en spesifikk Puglia type av Cane Corso Mastiff, med Ortognato stamfaren direkte fra Italia. Corso Pugliese navnet brukes slik at det skal være lettere å skille canadiske hunder fra den offisielle Cane Corso Italiano, men også fra den amerikanske Corso hunden.

Det burde også nevnes at ikke enhver lett Mastiff som ligner en Corso er en ekte Cane Corso Italiano som den anerkjennes internasjonalt.  Fordi selv i Italia finnes det flere forskjellige typer av denne rasen. Det finnes også noen få innfødte separate raser som deler tidlig slektskap med Cane Corso. Den tidligere nevnte italienske Cane de Presa består også av andre raser, som for eksempel Dogo Sardo, Cane da Branco, Bucciriscu Calabrese, Sicilian Vucciriscu og andre, inkludert noen slektslinjer med gamle Maltese Mastiffs som man tror overlevde i Sør-Sicilia gjennom assimilering med de innfødte Cane Guzzo hundene. Så selv om en hund er importert fra Italia betyr det ikke nødvendigvis at den er en ekte Cane Corso Italiano, eller i hvert fall ikke av den anerkjente typen. Parring blant de andre typene av den moderne Cane Corso har vært vanlig siden 1970 tallet, nesten bare på bekostning av de andre rasene som ofte var på randen av utryddelse. En del oppdrettere skiller ikke mellom disse rasene og påstår at de bare er lokale forskjeller innen Cane Corso rasen, noe som ikke stemmer i det hele tatt. Likevel mener noen entusiaster at å bruke de innfødte variantene fra Cane de Presa og krysse med Cane Corso er mye bedre en å stole på Boxer eller Bullmastiff blod. Bortsett fra de variantene som allerede er nevnt finnes en også en litt populær bruks rase kjent som Mezzocorso som ble til ved å krysse Cane Corso med Abruzzese Mastiff, og selv om dette er en veldig forskjellig hund som ikke på noe vis kan forveksles med Cane Corso Italiano stopper ikke det at enkelte feilaktig omtaler Cane della Murgia som dens undertype.

Hvis den er oppdratt skikkelig så er den italienske Cane Corso Mastiff en hund med god gemytt. Den er lett å trene og en rase som egner seg godt som familiehund. Den er veldig forsiktig med barn og vil gladelig gi sitt eget liv for å forsvare dem. Denne rasen er helt og holdent lojal til en eier og veldig glad i sin menneskelige familie, men også veldig skeptisk til fremmede. Selv om den ikke er så dominant som den amerikanske varianten er Cane Corso Italiano relativt aggressiv mot fremmede hunder, og til tider overbeskyttende, så den trenger ansvarlig behandling fra helst erfarne eiere. Dette er en veldig atletisk og rask hund med anlegg for god utholdenhet og smidighet. Den trenger en god del trening og enda viktigere er det at den har en oppgave å utføre. Kroppen er muskuløs med en rak rygg og stødige bein. Denne kraftige Molossen har et dypt og bredt bryst, med en sterk nakke og et elegant bredt hode og snute. Halen er kupert og ørene er som oftest kupert, men det finnes også eksemplarer som ikke er forandret på. Det finnes noen moderne eksemplarer som har veldig kort og glatt Bandog-like pels, den tradisjonelle pelsen for rasen er kort og flat men også hard og ganske tykk, i tillegg tett underpels Ensfarget pels kommer i mange varianter der svart, sølv, blå og brindle er de mest ettertraktede og foretrukket over de tradisjonelle fargene lysebrun, valnøtt, rød og brune nyanser. Hvite merker kan ennå bli sett i dag, som oftest på brystet eller føttene, men er ikke foretrukket selv om hunder med hvite merker på hodet og kroppen eksisterte før i tiden, for ikke å nevne flekkete og til og med ensfarget hvite eksemplarer som også var ganske vanlig før standardiseringen av rasen. Selv om black-n-tan hunder ennå eksisterer, som de har gjort i lang tid, så er de ikke akseptert etter standarden, ettersom det er sett på som et tegn på nylig rottweiler innflytelse. Dagens Cane Corso er generelt sett større en deres forfedre, men gjennomsnittshøyden for rasen anslått til å være rundt 66cm, men større hunder kan bli funnet den dag i dag.